10 – Laget

Nummeret til Mikkel fantes fremdeles i den ene Bibelen min. Jeg hadde ikke hatt noen grunn til å ringe ham, siden jeg ikke hørte noe nytt fra Line. Men nå slo jeg på tråden for å finne ut om han kjente noen som ikke hadde forbindelser med Norges Kristne Student- og Skoleungdomslag.

Tre timer seinere hadde jeg pakka ut av sekken min på et lite soverom jeg skulle dele med ei som het Heidi. Hun hadde mer hår under armene enn på hodet. Vi hadde hver vår seng, et bord og ei hylle, og jeg hadde blitt en del av en husstand som telte åtte fastboende, to katter og ei rotte.

Dette var kollektivet til ei utbrytergruppe fra den Oslo-baserte delen av Latin-Amerika-gruppene i Norge, LAG. De kalte seg for NEDERLAG(et) – Norges Eneste Direkte Etablerte Revolusjonære Latin-Amerikia-Gruppe (etter tullet).

Jeg sa til Mikkel at jeg trodde dette kom til å bli helt ålreit, for dette var et helt annet Lag enn det Laget jeg kjente fra før. Mikkel bodde der nå og da, i stua. Line hadde også bodd der en gang. Mikkel hadde funnet henne igjen den gangen hun ble borte. Hun hadde endt ferden i Hvite-Russland, hvor hun hadde latt seg skjenke full og blitt frastjålet pass og penger. Mikkel hadde måttet kjøre ned og smugle henne hjem i en bag på bagasjerommet på bilen. Fraværet hadde gjort at hun mista studieplassen sin på Høyskolen, så hun hadde begynt å jobbe hos en baker og forsynte hele NEDERLAG(et) med brød.

Heidi drømte om å bli soldat i FARC-gerilijan. Hun jobba på Rema 1000 om dagen og på et utested om kvelden, men fikk likevel aldri spart opp nok penger til å reise. Hun var alltid blakk, sjøl om hun bare betalte 500 kroner i måneden i kollektivet. Etter en stund forsto jeg at hun holdt liv i noen colombianske asylsøkere med endelig avslag, som oppholdt seg i leiligheten hun egentlig var folkeregistrert på.

Skolebøkene mine fikk under tvil plass i ei vinglete bokhylle ved døra.

«Dere fokuserer for lite på synd,» prekte Heidi. «For lite på synd og for mye på tilgivelse. Det meste mennesker gjør, kan aldri bli tilgitt, forstår du? Det er ikke bare å be, veit du, for å løse ting. Klapp igjen den boka og gå ned på gata.»

Hun satt breibeint i sofaen og hadde på seg en bitteliten militærgrønn singlet. Musklene var stramme under vinterblek hud. Hun satt og tvinna håret under armene sine, demonstrativt. Gredde det, tvinna, gredde igjen. Endte opp med bittesmå rastafletter.

«Ville du hatt sånn sveis på hodet, kanskje, hvis du hadde hatt lenger hår?» prøvde jeg meg.

«Du skulle visst hvor jeg har museflettene mine,» sa Heidi.

I kollektivet gikk de fleste nakne fra soverommet til badet om morgenen, og det sto alltid ølflasker på geledd i gangen, som om de var på vei til å gå ut av seg sjøl. Det blei bare servert vegetarmat, og det var en evig gjennomtrekk av folk som var innom for å spise litt eller sove et par netter.

De første dagene tenkte jeg at dette ville jeg ikke orke – men så hadde jeg vent meg til alt sammen.

Maria kom på besøk, litt skeptisk. Hun putta penger på sparebøssa før middag, hun som alle andre, og lærte seg å tåle. Tåle, ikke like.

En morgen da jeg våkna, lå Line på magen til Heidi. De var nakne, og de sov. Jeg sneik meg lydløst ut, og lurte på når hun hadde havna der. Jeg hadde ikke sett henne siden den morgenen på hybelen vår. Før lunsj kom de fnisende ut i stua, mer nakne enn påkledde.

Mikkel kasta et glass i veggen så det knuste.

«Åpent forhold, da liksom!» skreik Line.

«Ikke på soverommet mitt,» sa jeg bestemt.

Alle så på meg.

«Ikke på mitt heller,» sa Mikkel.

«Mikkel kan ta lang fart og hoppe og drite i alt sammen,» konkluderte Line og dro.

Jeg som hadde forstått at jeg var altfor liberal for Den norske kirke, var egentlig så konservativ at det var eksotisk. Alle rista på huet når jeg sa at jeg skulle bli prest. Opium for folket. Av og til ble det nevnt en eller annen latinamerikansk frigjøringsteolog, men de hadde jo ikke jeg hørt om. Skriftsteder de ville diskutere, hadde jeg ikke lest.

Jeg følte meg veldig liksom-kristen i disse diskusjonene. Som om jeg egentlig ikke hadde forstått hva som var viktig.

Men jeg hadde jo Maria, så hva annet kunne jeg være enn ganske tradisjonell? Ingen besøk på rommet. Kyssing kun i offentlighet. Det var ikke noe vi snakka om, det var bare sånn det skulle være, iallfall i det Maria kom ifra. Jeg leste artikler om unge par som ville spare seg til ekteskapet, men merka at det ikke traff meg helt. Jeg slo meg til ro med at ingenting hasta. Vi skulle jo leve veldig lenge. Sammen.

En ting vi likte å gjøre sammen, utover å gå tur, var å lære liturgiske ledd. Vi likte å stå sammen og bytte på å være liturg og menighet. Vi sparte på kyrie-ledd fra hele verden. Hadde gudstjenestereformen blitt rullet ut i 2008, ville vi vel fått liturgisk orgasme.

Jeg var fornøyd med å være sammen med Maria uansett hva vi gjorde. Sånn sett var det flaks at vi hadde litt felles pensum. Maria representerte pensum, studieprogresjon, menighet, sangkor og Jesus. Maria var alt.

Til slutt fant jeg ut at det umulig kunne være feil å ta himmelen litt ned mot jorda, så jeg begynte å henge meg på NEDERLAG(et) hvis det skjedde noe spennende i sentrum. Maria fulgte med, litt usikker på alt det nye. Vi gikk alltid bakerst i fakkeltoget eller sto i utkanten av folkemengden mens vi lytta til appeller, men vi var med.

Maria fant på at NEDERLAG(et) burde arrangere kirkekaffe etter demonstrasjoner. Hun kom tidlig om morgenen for å bake, og NEDERLAG(et)s medlemmer begynte å samle seg hjemme framfor å splitte opp etter demonstrasjoner. Jeg observerte at dette førte til at antall medlemmer i NEDERLAG(et) så ut til å stige.

Etter en vellykka demonstrasjon mot finansministeren holdt en fra NEDERLAG(et) sluttappellen. Hun prata om hvor forjævelig og fucka jernbanesatsinga til regjeringa så ut til å bli, og avslutta med å si at alle som ville, kunne bli med oss hjem for å spise kake. Sånn gikk det til at denne dagen fulgte en hel folkemengde med oss hjem.

Jeg kom nesten først og holdt døra åpen for dem. Jeg telte omtrent femti mennesker som passerte meg før jeg kunne lukke den. Det var helt sinnsjukt.

Maria sto på kjøkkenet og skar kake i bittesmå stykker og fant rester i fryseren. Kaffetrakteren og vannkokeren gikk for fullt. Femti finansministerfiendtlige aktivister satt pent og venta på kaffen sin. To og to delte kopp. Maria kokte nesten like fort som de drakk. Jeg sto ved siden av henne og vaska opp. Hun så utrolig lykkelig ut.

Mikkel sendte sparebøssa rundt, og arrangementet gikk med godt overskudd da vi talte om kvelden. Stemninga var høy. Maria blei ropt fram i kjøkkendøra. Mikkel løfta henne, så alle skulle se hvem som hadde bakt alle kakene.

Folka som satt og spiste, reiste seg og begynte å klappe, og så takka de hverandre for samholdet og kaka og revolusjonen som så ut til å nærme seg et sted i Latin-Amerika. Jeg fikk ikke med meg hvor. Jeg stemte i på «Revolusjonens røst.» Når lærte jeg meg egentlig den?

En dag kom Maria marsjerende inn i kollektivet med et stort smil. Hun sa at menigheta ville ha oss to som medhjelpere på konfirmantturen som skulle være helga før påskeferien. Hun la trykk på oss to.

Det hørtes så bra ut med oss to. Ikke bare Maria, ikke bare meg, men begge to. Menigheta trenger hjelp, de trenger hjelp fra to personer og de veit at Maria og jeg hører sammen.

Vi pakka sovepose, tannbørste og reine underbukser, og fikk kjøre med kateketen ut til leirstedet de hadde leid. Skravla gikk på henne hele veien. Hun ville vite alt om hvor Maria og jeg hadde møtt hverandre, og hvor lenge vi hadde vært sammen, og hvor lenge vi hadde tenkt å være sammen, og om vi virkelig ville få oss jobb som prester i Oslo. Eller Nord-Hålogaland, Nidaros, Bjørgvin, Møre, Stavanger, Agder, Tunsberg eller Borg. Men det er vel fint på Hamar?

Vi var innmari slitne i hodet begge to da hun endelig parkerte bilen. Logoen til KFUK-KFUM ønska oss velkommen.

Maria og jeg gikk rett inn på kjøkkenet for å lage middag til de tretti deltakerne. Kjøkkenet var gammelt og tungvint. Suppa brukte evigheter på å koke opp, knivene var sløve, salaten var vassen og de som hadde vært der før oss, hadde satt tallerkener og glass inn i skapet uten å vaske opp ordentlig.

Vi vaska, kokte suppe og dekte på samtidig. Mens deltakerne spiste, kokte vi kaffe og skar opp frukt til dessert. Mens de koste seg med det, sto vi med middagsoppvaska. Oppvaskmaskinen var upraktisk og det ene kjøkkenvinduet hadde slått seg. Dampen lå så tjukk på kjøkkenet at det nesten ble tåke. Vi kom på at vi hadde lovet å kikke over toalettene også, og så var det tid for kveldsmat. Et sted inni der fikk jeg vel spist suppe med et sugerør mens jeg vaska opp, eller noe sånt. Dette var forsåvidt ikke en uvanlig situasjon på konfirmantleir. Sånn er jo leir.

Men etter kveldsmaten begynte vi å lure på hvor vi skulle sove om natta. Da kom en sliten kateket inn til oss og fortalte at det var full krise. De hadde hatt en vannlekkasje i den ene sovefløya uka før. Folk lå utover gulvene på de rommene som var brukbare, og det kunne ikke vært én konfirmant til før de måtte slått opp telt i hagen, fikk vi inntrykk av. Da kateketen forsto at vi også ville legge oss, blei hun fortvila og sprang avsted på leiting etter en ledig madrass.

En stund seinere kom hun tilbake, slepende på to madrasser. Hun mente at vi kunne sove på matlageret, siden det var så nærme kjøkkenet og vi uansett måtte tidlig opp for å lage frokost. Og vi var jo så unge og spreke. Klart vi var.

Fornøyd klistra hun en lapp med våre navn utenpå spiskammeret, og fløy avgårde for å fikse flere problemer. Slik kateketer må. Maria hadde åpna munnen for å si noe, men rakk det ikke.

«Jaha,» sa jeg. «Så skal vi sove der, bare vi to.»

«Jaha,» sa Maria. «Men det blir vel for dumt hvis en skal sove under kjøkkenbordet.»

«Nei,» sa jeg. «Hun tenkte vel kanskje ikke på at vi ikke skal dele rom.»

«Hun veit jo godt at vi er sammen,» freste Maria. «Hun prata jo nonstop om det hele veien hit.»

«Kanskje hun tror at det ikke spiller noen rolle, siden vi har vært sammen så lenge,» foreslo jeg.

«Eller kanskje hun ikke tror at sånne som oss har sex uansett,» sa Maria snurt.

Jeg kvapp til, og grep en klut for å tørke benken en gang til.

Vi gjorde spisesalen klar til frokost, tok den siste oppvaska og moppa over golvet på kjøkkenet. Da vi begynte å tenke på tannbørsten, var klokka passert midnatt for lengst.

Vi bar sekkene våre inn på matlageret. Temperaturen der passa bedre for poteter og hermetikk enn for meg. Rommet var bittelite. Da vi hadde lagt madrassene på golvet, var det ikke mulig å hente hermetikk uten å tråkke på dem. De måtte ligge kant-i-kant, som om selve rommet var en dobbeltseng som holdt madrassene sammen.

Vi ble stående i døråpningen og kikke på dem.

«Det er mye jeg kan tanke meg som jeg ikke har peiling på,» sa Maria ut i lufta. «For eksempel å stå på snøbrett. Det ser så deilig ut å skli nedover snøen, men de gangene jeg har hatt sjansen, har jeg ikke gjort det.»

«Vi kan jo gjøre det i påska,» foreslo jeg. «Jeg gjorde det noen ganger på ungdomsskolen.»

«Kateketen tror vi ikke kan!» freste Maria og rulla ut soveposen sin.

Det ante meg at hun ikke snakket om vintersport, så jeg holdt kjeft.

«Kateketen tror faktisk ikke det vil være syndig nok til at det er verdt å forebygge det,» freste Maria igjen.

«Nei,» sa jeg, mest for å si noe.

«Jeg er en-og-tjue år og aner ikke hvordan man gjør,» fortsatte Maria. «Gjør du?»

Jeg rista på hodet. Det er alltid Maria som veit mest, om det meste.

«Har du noen gang lurt på hvordan lesbiske jenter har sex?» sa Maria med en ironisk herme-stemme. «Ta en vanlig scene i en romantisk film, trekk fra en pikk og legg til et sett pupper. Enkel matematikk. Det der med pikken må vel være det vanskeligste? Ingen kan forestille seg sex uten en penis. Og selv om mange tror at lesber er mer mann enn andre kvinner, har vi ikke pikk. Men vi klarer oss fint uten. Det viktigste er å være glad i hverandre og vise respekt for – »

«Hvor i all verden kom det fra?» avbrøt jeg.

«En brosjyre,» sa Maria. «Jeg har sett flere steder, men ikke funnet noen andre enn denne.»

Jeg tenkte at hun måtte ha lest akkurat de setningene veldig, veldig mange ganger. Og at hvis hun virkelig ville finne ut av disse tingene, hadde hun ikke vært i riktig hylle.

«Jeg kan ikke forestille meg sex med en …, engang,» sa Maria frustrert. «Så hvis jeg trekker fra det, sitter jeg tilbake med ingenting. Jeg veit ingenting.»

«Det er sikkert best,» sa jeg og forsøkte å låte oppmuntrende. «Og da gjør det jo ingenting at vi skal sove på samme rom, selv om vi er kjærester.»

«Men hvis vi gifter oss, hvordan skal vi finne ut av det da, når det er så vanskelig?» hviska Maria.

«Vi får spørre noen,» foreslo jeg. «Jeg kan spørre Heidi. Forresten tror jeg ikke det er så vanskelig. Jeg har hørt at det går litt av seg sjøl.»

«Tror du?» hviska Maria, håpefullt nå. Det hadde kommet et nytt lys i øynene hennes. Hun så fryktelig letta ut.

«Ja,» sa jeg. «Det går sikkert helt greit.»

«Vil du?» hviska Maria. «Vil du finne det ut? Om det er vanskelig?»

Jeg trakk pusten dypt. Jeg ville forsåvidt det. Men ikke egentlig på en tynn madrass på matlageret på Strandheim. Det var ikke sånn det skulle være, liksom. Det var ikke sånn det skulle begynne. Men nå var det jo som om kateketen hadde tvunget oss, og det var ikke sikkert den sjansen ville komme tilbake.

«Det er veldig kaldt, da,» sa jeg.

«Du veit hva speidere gjør,» sa Maria.

«De snører vel soveposen godt rundt halsen,» sa jeg.

«Har du aldri vært speider?» spurte Maria. «Man zipper to soveposer sammen. Det er mye varmere. Og hud mot hud gir mer varme enn klær mot klær.»

«Greit,» sa jeg. «Vi får vel holde varmen.»

Vi gikk inn på matlageret og stengte døra bak oss. Maria kledde av seg. Jeg kledde av meg. Vi hadde glemt å rulle ut soveposene før vi kledde av oss. Det var innmari kaldt. Det viste seg at soveposene våre ikke var kompatible.

«Fy søren som jeg fryser,» sa Maria.

«Så får vi varme hverandre, da,» sa jeg, og forsøkte å skjøte soveposene på en eller annen måte. «Så, her – en under og en over. Vi må ligge veldig tett.»

Maria kniste og la seg ned ved siden av meg. Så kyssa vi hverandre og jeg krøp enda nærmere henne. Hun kilte meg på magen uten å mene det, og jeg sparka til henne i rein refleks. Hun hylte. Jeg hysja. Vi holdt rundt hverandre, hun hviska at jeg hadde gode, varme hender. Utforska nakke, rygg, armer og lår. Bryst og mage. Bare ikke der.

Samme runden en gang til. Nakke, rygg, armer, lår. Lår innvendig. Bryst og mage. Nederst på magen. Jeg sneik hånda ned mellom låra hennes, Det var varmt. Vått. Kjent. Hadde jeg bomma totalt? Var det mine egne lår jeg hadde hånda mellom? Brystene hennes var større enn mine, armene var lengre, men akkurat der kjentes det så likt. Det var jo ikke likt. Men det føltes veldig bra.

Da vekkerklokka ringte neste morgen, var jeg akkurat så iskald som man blir av å ligge ei natt i et kjølig rom med halve kroppen utenfor soveposen. Maria lå på armen min, den var blitt vissen og rar. Hun sa at hun frøys, og krøyp nærmere meg noen minutter for å få igjen varmen.

Etter frokosten dro Maria sammen med noen andre til butikken. Jeg vaska opp. Hørte lyden av konfirmantene i gangen utenfor. Kikka ut av vinduet på Maria som dro. Fulgte bilen med blikket. Stirra i den retninga hun hadde forsvunnet.

Vi prata ikke noe mer om speideres soveposevaner den dagen, men med jevne mellomrom ble vi stående og smile lurt til hverandre. Jeg tenkte at nå kan det ikke finnes noe mer å vite om Maria, ingen flere overraskelser. Ikke nå.

Maria smilte kjærlig til meg over en stabel tallerkener, over brødskjæremaskina, over dampende risgryter og tvers over spisesalen. Jeg visste at begge visste at nå var det alvor på en annen måte. Jeg tenkte at hun kunne vært hvor hun ville – i Ten Sing Norway, på Sri Lanka, i et kloster eller hvor som helst, men hun var på konfirmantleir med meg, og det var der hun aller helst ville være.

Men da vi satt i bilen til kateketen på vei til Oslo igjen, satt igjen og tvilte på det. Om det var sammen med meg hun helst ville være. Men det var jo det? Det måtte jo være det? Men ville jeg noen gang føle meg ordentlig sikker? Det ville hjulpet hvis hun ville fortalt det til foreldra sine. Jeg forsøkte å forstå hvorfor hun ikke kunne det, men for meg var det vanskelig å fullt ut forstå.

Jeg vokste opp med en mamma som jeg tror stemte Senterpartiet. Eller kanskje Arbeiderpartiet. Vi prata aldri om sånt rundt middagsbordet hjemme hos oss. Da jeg skulle stemme første gang, sto valget mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Lokalt homo-bråk fikk meg til å slippe Ap-seddelen i urna på valgdagen.

Den eneste tradisjonen mamma og jeg hadde på 1. mai, var å besøke morfar og vaske skapa på kjøkkenet hans. Ellers ville det aldri blitt gjort,  mente mamma.

I NEDERLAG(et) var ikke den første maidagen synonymt med husarbeid. Flere uker i forveien blei det prata om alt de hadde å ordne og hvordan de best kunne markere dagen. Heidi hadde fått sneket seg med i 1. mai-komitéen fordi hun var tillitsvalgt på butikken der hun jobba. Hun var derfor medansvarlig for det store demonstrasjonstoget og møtet og talene på Youngstorget. Det var åpenbart større enn jeg klarte å forestille meg.

Kvelden og natta før 1. mai var det ikke fyll i kollektivet, sånn som mange andre steder. Det var bannermaling i siste lita. Egentlig hadde banneret vært klart i mange dager, men en glup sjel hadde funnet ut at vi måtte ha teksten på spansk også. Diskusjonen rundt hvordan de skulle oversette «Sjå til Venezuela – gjer Statoil statleg!» ble lang.

Malinga var ikke hurtigtørkende. Alle vinduene sto på vidt gap, og vi vifta med ark, peisblåser og hårfønere for å få den til å tørke.

Det blei noen timers søvn også, og da Maria kom neste morgen, hadde jeg til og med rukket å få på meg noen penklær. Line hadde tilfeldigvis havna i senga til Heidi igjen, siden hun hadde blitt nødt til å overnatte, og jeg hadde sovet andføttes med Mikkel på den store sofaen i stua.

Omtrent halvparten av dem som hadde tilbrakt natta i kollektivet, hadde gjort seg klare. Resten sto i kø på badet, sjøl om det for lengst var slutt på varmtvannet. Eller de lette etter klær de kunne låne, eller de hadde løpt hjem for å finne festklær hvis de ikke bodde så langt unna. På 8. mars hadde det også vært pynting og feiring, men ikke som nå.

«La oss si at arbeidernes dag er litt som påskedag for dere,» prøvde Mikkel seg. «Mens kvinnedagen er som julaften.»

Han hasta videre for å lese korrektur på frokostappellen Line skulle holde, og kom ikke med noen lengre teologisk utgreiing som kunne underbygge sammenligninga.

Jeg prøvde å nevne den for Maria da hun kom. Hun fnyste litt. Fortsatt var hun litt skeptisk til at jeg begynte å bli opptatt av fagbevegelse og kvinnebevegelse og homobevegelse og miljøbevegelse og asylsøkere. Men hun hadde pynta seg med en knallrød kjole.

Studentforbundet hadde, liksom-proletariatisk som det er, egen frokost og eget banner i toget. Vi dro bort til U20 etter at Mikkel hadde forsøkt å overtale oss til å bli. Gjestene til NEDERLAG(et) strømmet på. Jeg greip meg i å ville bli igjen der, i stedet for å dra til Forbundet.

Under bannermalinga hadde De plutselig blitt til VI. For første gang hadde jeg hatt et nymalt banner på kjøkkengolvet mitt og tenkt at det ikke tilhørte noen andre, men et fellesskap jeg var en del av. Jeg hadde hjulpet til andre ganger fordi jeg var høflig, men nå deltok jeg. Jeg forsto dette med at staten burde ha kontroll på naturressursene. Jeg interesserte meg for den politiske situasjonen i Venezuela. Men jeg huska ikke hva det skulle stå på banneret til Forbundet.

Da Mikkel sendte meg en sms og forklarte hvor i toget NEDERLAG(et) gikk (et stykke unna LAG, selv om de burde hørt til samme pulje), bestemte jeg meg for å gå sammen med dem. Maria trakk på skuldrene og sa at hun uansett ikke hadde gått i 1. mai-tog før, og ble med på å gå bak «Sjå til Venezuela – gjer Statoil statleg» gjennom Oslos gater.

Etterpå sa Mikkel og Line at det var tid for festmøte. Maria sa at det var tid for festgudstjeneste. Vi blei stående og se på hverandre noen lange sekunder. Så gikk vi hvert til vårt.

Om kvelden, etter festmøtet og gudstjenesten, møttes Maria og jeg igjen for å gå på konsert. Den var hverken kristen eller latin-amerikansk, så vi var på nøytral grunn, og det var bare oss to.

Stemninga var god, og bandet spilte sånn at det var umulig å sitte stille. Vi dansa og dansa. Maria hadde tatt et kurs en gang, så hun førte. Jeg fløyt med. Nøt å være nær Maria, kjenne kroppen hennes mot min og pusten hennes mot øret. Rommet snurra rundt og rundt, og det var bare oss to og musikken. Vi dansa så energisk at noen av de andre parra trakk seg tilbake og klappet for oss.

Da hørte jeg plutselig en stemme brøle, høyt, for å overdøve musikken.

«Du kommer til å brenne i helvete, Maria, og du veit det!»

Maria slapp meg, brått, i ren refleks. Jeg ramla bakover og blei tatt imot av en mann så jeg ikke falt. Bandet slutta å spille. Publikum mumla. Trond gjentok budskapet sitt med samme volum.

«Du kommer jo til å brenne i helvete, di fitte! Har du glemt hva du lovte?»

Mumlinga fra publikum blei sint. Jeg holdt rundt Maria, som var rød i fjeset både av dansinga og av skammen. En mann førte Trond ut av lokalet. Bandet begynte å spille igjen, men vi hadde mista lysten til å danse.

Maria tok hånda mi og vi gikk mot døra. Hun begynte å gå, forbi t-banestasjonen og videre oppover. Hun stoppet ikke. Vi gikk hele veien til hybelen hennes på Sognsvann.

«Hva er det han vil deg?» spurte jeg.

«Han synes at jeg svikter ham,» sa Maria. «Han truer med å ringe foreldra mine. Men han tør ikke. Han har for mye å tape sjøl.»

«Hvorfor blander han seg?» spurte jeg.

«Trond er sølibatær,» sa Maria. «Vi viste bilder av hverandre til foreldra våre i juleferien. Se mamma, for en kjekk fyr jeg har møtt, liksom. Vinn-vinn for begge parter. Men han synes jeg bryter avtalen fordi jeg har valgt å ikke være sølibatær. Han hadde forventa at avtalen skulle vare lenger enn fjorten dager. For meg ble fjorten dager egentlig fjorten dager for lenge. Èn dag til, og det kunne plutselig ha blitt et helt liv.»

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s