To dager seinere kom Maria glad og forklarte at vi kunne få leie leiligheta som ligger på loftet til menighetshuset.

«Den er beregna på et vaktmesterpar,» sa hun. «Perfekt for deg og meg.»

Igjen dette trykket på deg og meg. Menigheten har ei tom leilighet, de trenger noen til å ta vare på menighetshuset, de tenker på oss to fordi vi hører sammen.

Jeg blei litt urolig av at en liten stemme inni meg hadde lyst til å si nei. Jeg trivdes i kollektivet, og hadde ikke flytteplaner. Men jeg svarte såklart at dette var en kjempeidé, og at vi nå bokstavelig talt ville komme nærmere Jesus igjen. Vi hadde snakka mindre om ham den siste måneden, og jeg utelukka ikke at NEDERLAG(et) hadde skylda.

Det var like før semesterets første eksamen, men vi gikk i gang med å flytte inn likevel. Det gikk på en ettermiddag, for vi eide ikke så mye. Vi dro på garasjesalg og loppemarked. Sjøl om vi nesten ikke hadde penger, fikk vi tak i det vi trengte.

Vi malte stua lilla etter å ha rivd av en fæl, brun tapet. Vi sydde gardiner og malte lister og pussa vinduer og fikk grønne planter i vinduskarmene.

På et loppemarked kom vi over ei flatpakka dobbeltseng. Den var så flat at vi kunne ta den med på bussen. Men kjøpe den?

«Vi har tross alt bare ett soverom,» sa Maria. «Da trenger vi en sånn.»

Senga kosta oss bare en femti-lapp. Den var flat, men tung. Da vi endelig hadde fått den til menighetshuset, ble monteringa bare en lek, sjøl om bruksanvisningen mangla. Lillesalen på menighetshuset hadde nylig blitt malt rød, og vi fikk ta det som var igjen av maling for å pusse opp senga. Sånn fikk vi ikke bare en dobbeltseng, men en rød dobbeltseng.

Kapellanen kom på uanmeldt besøk da vi var ferdig med å male og hadde satt opp soveromsvinduet for å løfte.

«Tøff seng,» sa han. «Men dere har jo ikke madrasser!»

Snill som han var, ringte han til svigermora si, som var blitt enke, og ordna det sånn at vi kunne overta hennes doble madrasser. Madrassene var ikke så gamle. Han lovet å ta dem med i forbindelse med gudstjenesta dagen etter.

«Hva tror du han tenkte?» spurte jeg Maria nervøst. «Han ville jo gi oss madrasser.»

«Han syntes vel senga var tøff,» mente Maria. «Men han forventer vel at vi ordner litt opp i ting før han kommer med madrassene.»

Jeg svelga. Det var sant. Så jeg foreslo at vi kunne møtes og vaske litt i leiligheta før gudstjenesta, og samtidig ordne litt ting. For det var vel planen før eller senere uansett. Sannsynligvis var dette lesbe-historias minst romantiske frieri, men Maria nikka entusiastisk og mumla at dette kunne vi jo fiksa for flere uker siden.

Det var seint lørdag ettermiddag. Jeg løp avgårde til et kjøpesenter som hadde gullsmed. Han var snill og tok seg god tid med inngraveringa, sjøl om han egentlig holdt på å stenge for dagen. Prisen på ringene var en måneds studielån. Jeg dro bankkortet og så feriepengene mine forsvinne inn i regnskapet hans. Så gikk jeg ut i maikvelden med to forlovelsesringer i lomma og forsøkte å finne på noe smart og romantisk å si til Maria.

Hele natta lå jeg og tenkte på det, og hørte snorkinga til Heidi for siste gang. Nå er det siste gang på lenge at jeg skal flytte, tenkte jeg. Nå skal Maria og jeg bo på menighetshuset i fire år til vi begge er ferdig med studiene, og så skal vi reise til et sted i Norge der det trengs to prester, og der skal vi bo på en hyggelig prestegård til evig tid, og kanskje vi skal ha barn, eller kanskje en hund, eller kanskje begge deler.

Da vekkerklokka ringte søndag morgen, føltes det som om jeg ikke hadde sovet noe i det hele tatt. Men det må jeg ha gjort, for jeg hadde drømt et eller annet sprøtt om kattunger. Jeg var kvalm, følte meg stygg og ikke minst innbilsk. Hva var jeg i ferd med å gjøre, hva ville jeg med disse ringene, forsto jeg ikke at det Maria ville gjøre før gudstjenesten, var å sage dobbeltsenga i to? Men da kunne vi vel gjort det der og da?

Jeg rota i eskene og sekkene mine etter noe å ha på meg. Jeg strødde klær og smykker utover golvet, men ingen var fine nok. Til slutt begynte jeg nesten å grine fordi jeg egentlig burde løpt avgårde – blomster ville jeg jo også gjerne ha med! – og ikke kunne gå i kirka i bare undertøyet.

Jeg satte meg på golvet og ba. Snille Jesus, du har sagt at vi ikke skal bekymre oss for klærne… Men nå er jeg nødt til å gå, og jeg er nesten naken!

Som et bønnesvar banka det på døra. Det var ei av de andre jentene som spurte om jeg ikke skulle ha frokost.

«Jeg har ikke noe å ha på meg,» snufsa jeg.

Hun nikka alvorlig. Så henta hun en blomstrete sommerkjole hun hadde gått lei av, og spurte om jeg ville arve den. Jeg holdt den opp foran meg, svingte meg rundt, lukta på kjolen. Den lukta annerledes enn mitt eget tøy, og jeg lurte på hva slags vaskemiddel Maria og jeg ville velge når vi kjøpte vårt første.

Kjolen var helt ordinær, av den typen de selger dusinvis av hver dag i alle kjedebutikkene, men jeg var så glad og letta og forelska. Jeg dro kjolen over hodet og løp ut på kjøkkenet mens jeg sang Hevenu shalom aleichem, til jeg kom på at vi boikotta Israel. Men ingen rakk å minne meg på det før jeg hadde fått på meg skoa og løpt ut på gata.

Hele veien til kirka småløp jeg. Jeg hoppa fra stripe til stripe i fotgjengerfeltet og ville helst ha fortsatt å synge, for noe i meg holdt på å boble over i brystet så det nesten ikke blei plass til å puste. Det var sol, himmelen var blå. Oslo var ganske stille fordi klokka bare var ni og det var søndag. Ingen av blomsterbutikkene var åpne, så jeg plukka noen tulipaner fra et kommunalt bed og håpa at ingen andre enn Jesus så meg.

Jeg tok to trinn av gangen opp trappa til vårt nye hjem.

«Hjelp,» sa Maria. «Nå skvatt jeg fælt!»

Jeg skvatt like mye, for jeg hadde vært helt sikker på å komme først. Maria sto i stua med en blomsterkvast i den ene hånda og en fillete bibel i den andre.

«Æææ,» sa jeg. «Jeg tok med en blomst på veien.»

«Jeg også,» sa Maria. «Du har vel ikke også, jeg mener, kjøpt…?»

«Jooo,» sa jeg. «Der røyk alle feriepengene våre.»

«Mine også,» sa Maria. «Men da blir vi i byen, da. Det går fint.»

«Altså, vil du,» sa jeg. «Eller skal vi, jeg mener…»

Etter noen lange, pinlige sekunder sto vi fortsatt der med to ringer hver. Så kom kapellanen inn, slepende på den ene madrassen. Maria holdt fram ringene sine og jeg holdt fram mine.

«Hva skjer?» spurte han. «Har dere brutt hver deres forlovelse?»

«Vi misforsto hverandre,» sa jeg. «Begge skulle fri.»

«Men da er vel svaret ja, da?» spurte kapellanen.

«Ja,» sa jeg.

«Ja,» sa Maria.

«Flott,» sa kapellanen.

Han bar opp den andre madrassen også, før han tok oss med bort i kirka og ba oss knele ned på alterringen. Han ba en kort bønn, erklærte at vi var forlova og ba Gud velsigne vårt felles liv i vaktmesterleiligheta.

Om kvelden kom Mikkel og Line på besøk. Line hadde med seg kake fra jobben og påsto at hun hadde lært å bake. Dessuten hadde hun og Heidi lest på internett om noe som het polyamori og relasjonsanarki.

Mikkel kvalte et demonstrativt gjesp og bytta samtaleemne. Da han fikk høre om senga vi hadde dratt med oss på bussen, lo han og sa at neste gang vi skulle flytte, ville han komme med bilen sin.

Jeg kjente at jeg blei glad for at han sa det. At NEDERLAG(et) ikke avskrev med fullstendig sjøl om jeg bokstavelig talt flytta til Den norske kirke.

Da Mikkel og Line hadde gått, vaska vi opp. Maria vaska. Jeg tørka. Plutselig var det noe som kjentes uvant og vanskelig ut igjen. Sjøl om vi hadde ringer og sånn. Det var dette med hvem som skulle gå på badet først, og om vi virkelig skulle sove i den senga begge to, og hva slags forventninger det i så fall førte med seg.

Siden konfirmantleiren hadde vi ikke overnatta noe mer sammen. Tvert imot, vi hadde blitt enda mer opptatt av å ikke være alene, nå som vi begge to lengta etter det. Og nå skulle vi legge oss sammen aleine hver dag resten av livet.

«Jeg går og pusser tenner,» erklærte Maria og dro ut proppen.

«Fint, da kan jeg ta på nattkjolen så lenge,» sa jeg.

«Hvorfor det?» sa Maria.

«Skal ikke du?» spurte jeg.

«Veit ikke,» sa hun.

«Dette er vel ikke egentlig så vanskelig,» mumla jeg.

«Nei,» sa Maria. «La oss ikke gjøre det vanskelig. La oss kle av oss, og ta det derfra.»

Vi pussa tenner og gikk og la oss. Uten at vi hadde snakka om det, gjorde Maria krav på den delen av senga som var nærmest veggen. Vi satt rett opp og ned under hver vår dyne, så på hverandre og kniste.

«Det gikk jo fint forrige gang,» smilte jeg.

«Så kom da,» kniste Maria.

Vi lo lykkelig mot hverandre mens kroppene våre møttes et sted på midten av senga. Vi lo og lo og lo. Låst dør, varm luft, stor seng og mjuk madrass gjorde allverdens forskjell. Det kunne jo bare bli bedre enn på matlageret på Strandheim.

Ingenting av det vi lærte på ungdomsskolen hadde hatt noen rot i virkeligheta. Det var ikke vondt, det var ikke vanskelig, det var ikke pinlig, det var ikke noe å angre på, det var ikke noe jeg blei pressa til og ikke noe jeg kunne bli gravid av. Det var bare, bare godt.

Jeg våkna opp dagen etterpå, tett inntil en naken Maria, med Maria-lukt i nesa og Maria på fingrene og Maria-følelse i hele kroppen, og kjente på meg at dette ville bli en god mandag.

Vi sto opp og tok en dusj sammen – det var ingen intimgrenser mer. Maria gikk på kjøkkenet og lagde kaffe uten å kle på seg. Å skulke skolen hadde aldri vært mer fristende.

«Vi kan ikke skulke,» sa Maria. «Vi leser jo for Jesus.»

«Vi kan jo tenke litt på Jesus her hjemme,» foreslo jeg.

«Det er ikke det at vi ikke tenker på Jesus,» sa Maria. «Det er bare ikke det samme. Vi må jo lese også. Jesus er med oss hele tida uansett, så – »

Hun gispa.

«Jesus tåler det,» sa jeg. «Alle prester har en seksualitet.»

«Men – » sa Maria.

«What would Jesus do?» spurte jeg.

«Definitivt gått på skolen,» sa Maria og gikk for å finne klærne sine.

En kveld ringte det på døra ganske seint. Maria og jeg så på hverandre. Måtte vi åpne? Jeg hadde hatt semesterets siste eksamen den dagen, hun to dager før. Vi hadde bakt rundstykker, og planlagt å sitte i hyggelig tosomhet med hver vår tekopp ut i de små timer og nyte at sommeren hadde komme til Oslo.

Vi åpna døra likevel. Maria åpna. Det var Heidi. Hun hadde barbert hodet, alt håret var borte bortsett fra noe som lignet en L. Og Line sto ganske riktig utenfor da Heidi hadde dratt oss med ut på gata.

«Veggene har ører,» mente Heidi.

Så vi måtte gå fram og tilbake langs den trafikkerte hovedveien mens Heidi holdt en lang tale om den vanskelige situasjonen for fagorganiserte i Colombia og regjeringas feige utenrikspolitikk og anti-humane asylpolitikk.

Line dro fram to passbilder fra baklomma. Hun ga dem til meg. Det var to menn i 20-åra med latin-amerikansk utseende.

«Dette er de nye vennene deres,» forklarte Line. «Hvis noen spør, så studerer de teologi og deres møttes på Skjærgårds i fjor.»

«De skal bare bo hos dere noen dager til jeg har skrapt sammen et nytt depositum,» sa Heidi. «Jeg har ei leilighet på hånda, men får ikke tak i pengene før om noen dager.»

«Vi var sikre på at vi kunne stole på dere,» sa Line skuffa da hun så ansiktet til Maria.

«Men det er jo ulovlig,» protesterte Maria.

«Hvem som bryter loven mest i denne sammenhengen, kan vi diskutere en annen gang,» sa Heidi. «Dere har god plass og mat i kjøleskapet. Jesus ville lære oss å dele.»

«Ja, hvor lovlig er det liksom av regjeringa vår å nekte dem vern?» spurte Line hissig.

«Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri,» sa Heidi. «Dere er alle ett i Krisus Jesus.»

«Det var min replikk,» protesterte Line. «Det er meg som er kristen.»

Jeg og Maria så på hverandre. Jeg ville ikke si noe Maria ikke var enig i. Jeg ville heller ikke gjøre Line og Heidi skuffa. Og de hadde jo et poeng.

«Det er ok,» sa Maria kort.

«Da stikker dere ned til sentrum og finner dem med en gang,» sa Heidi ivrig.

«Gi meg bildene,» sa jeg letta.

«De studerer ikke teologi på ordentlig,» sa Line.

«Det forsto jeg,» sa jeg.

«Du er alltid så fordomsfull!» freste Heidi.

«Hold kjeft,» sa Maria.

Det var klar melding til henne å være. Så Line og Heidi hoppa på en buss vekk fra sentrum, og Maria og jeg hoppa på en trikk i retning Oslo S. Vi skulle stille oss opp under den store lystavla, og hvert kvarter ville to vennene våre rusle forbi med bagasjen sin. Når vi så dem, skulle vi rope på dem. Kodeordet var «shalom, shalom.»

Da Alex og Josef, som vi skulle kalle dem, kom gående, sto derfor Maria og jeg under lystavla og ropte «shalom, shalom.» Jeg antok at det kledde Maria godt. Fotsidt skjørt, bluse, flette og briller. Shalom, shalom til våre brødre fra Columbia. Alex og Josef svarte med en gang, og vi hadde en lang klemmeseanse, mens Maria på overraskende godt spansk ropte at hun var så glad for å møte dem igjen. Det var veldig gjensidig, det forsto jeg, sjøl om jeg ikke kunne mer enn fem ord på spansk.

De blei med oss hjem, og da gikk vi over til engelsk sånn at jeg også kunne være med i samtalen. Jeg spurte hvor lenge de hadde reist. Alex trakk på skuldrene og anslo omtrent fire år. De hadde gått forbi lystavla femten ganger innen vi dukka opp, og han hadde nesten blitt nervøs for å bli lagt merke til. Annahver gang hadde han tatt av eller på seg hatten. Norsk politi er lite observante, mente han. Han hadde observert tre lommetyver og fem narkolangere mens han venta på oss.

Alex og Josef hadde vært tillitsvalgte i hver sin fagforeningen på fabrikken de jobba på, helt til de hadde blitt så upopulære blant ledelsen at de måtte gå i dekning. Via mange omveier hadde de havna i Norge, vært drøye to år på asylmottak og nå nylig fått beskjed om å forlate landet. Det endelige avslaget hindra dem i å reise videre i Europa. Nå måtte de være i dekning en stund – kanskje lenge.

Vi spiste rundstykker og drakk te i mange timer. Jeg lånte to madrasser fra babysang-utstyret og redde opp til Alex og Josef i stua.

Mens Maria og jeg var på badet og stelte oss, hørte vi mumling fra stua. Hun la øret mot nøkkelhullet. «De ber,» hviska hun.

Neste morgen torde Maria å velsigne maten, sjøl om vi hadde besøk av flyktninger fra et land langt borte.

Josef og Alex blei hos oss i tre dager, til Heidi hadde fått skaffa dem noen godt brukte ID-kort, et sted å bo og jobb på et lager nede ved havna. Før den tid fikk de ikke lov til å gå utendørs, og ingen i menigheta måtte vite at vi hadde besøk.

Før de dro, rakk Maria å ha noen lange, dype samtaler på spansk med Josef om frigjøringsteologi. Han prata rasende fort, hun lytta med åpen munn og skjøt inn noen spørsmål her og der, før det kom en ny taleflom.

Alex satt mest og stirra ut av vinduet. Om natta vaska han menighetssalen. Han skrubba ned hele kjøkkenet der før han reiste, rensa ovnen og vaska bak alle skapa. Det fikk Maria og jeg æren for, og det plaga oss å ikke kunne si sannheten.

Da det bare var Maria og meg igjen, var leiligheta plutselig så tom. Jeg smugla madrassene ned i menighetssalen. Vaska sengetøyet. Stirra ut av vinduet i den retninga Alex hadde stirra.

Mens jeg var opptatt med å stirre ut i lufta, skreiv Maria sin første preken inspirert av det Josef lærte henne. Hun skreiv side opp og side ned om at det Jesus egentlig gjorde på korset, var sivil ulydighet.

Jeg lytta. Line lytta. Heidi lytta. Mikkel lytta.

«Det der har du egentlig ikke greie på,» sa Heidi lenge før Maria var ferdig med å lese for henne. «Du fikk sikkert et kick av å huse flyktninger, men hallo, du veit ikke hva sivil ulydighet faktisk er.»

De bestemte seg for å lage sommerskole for oss.

Neste morgen møtte vi opp i kollektivet med matpakke og skriveblokk i veska.

Heidi hadde funnet fram albumet sitt, med utklipp og bilder fra aksjoner hun hadde vært med på. Så denne første skoledagen starta med at hun fortalte fra de mest vellykkede. Det var merking av israelske appelsiner på Kiwi, sultestreik for kurdere, fysiske angrep på gravemaskiner, avstenging av gater på Jorddagen og lange demonstrasjonstog.

«Men det handler ikke om meg,» avslutta Heidi. «Det er ikke meg som er viktig, det er saken. Det er rettferdighet. Det er likeverd. Det er miljøet. Det er vår felles fremtid! Når de ringer fra lokalavisa og spør om jeg har vært redd eller kald, så svarer jeg at det skal de ta lang fart og drite i, for det er ikke det dette handler om.»

I lunsjpausen diskuterte vi livlig. Maria og jeg spurte om ikke dette egentlig handla om Gud. Siden alt handler om Gud. Line sa at det kom helt an på hva Gud var. Heidi sa at det kunne vi jo prøve å forklare kristne som ikke ville engasjere seg i noe annet enn å terrorisere homser. Mikkel sa at det var opp til oss å definere det, og at hvis vi kom fram til at dette handla om Gud, skulle han begynne med studiesirkler på MF.

Etter lunsj forklarte han oss forskjellen på sivil ulydighet og lovbrudd i allminnelighet.

«De fleste mener at vi trenger lover,» forklarte Mikkel. «Men når loven ikke lenger beskytter de svakes interesser, er det på tide å bryte den.»

«Det er som å høre Ludvig Nessa,» innvendte Maria.

«Ludvig Nessa og jeg er enig om at loven ikke alltid beskytter de svakeste,» sa Mikkel.

«Men du kan vel ikke rettferdiggjøre handlingene hans?» sa Maria. Det hadde nemlig hun slutta med. «De blodige dukkene og alt det der.»

«Strengt talt,» sa Mikkel. «For han må jo også kunne følge sin overbevisning.»

«Men nå han vifter med blodige babydukker foran damer som har tatt abort – »

«Så er det for seint, og noe han kunne droppa,» sa Mikkel.

«Men hvis han sprang inn og angrep en lege som skulle utføre en abort?»

«Så kan det være sivil ulydighet i hans øyne,» sa Mikkel.

«Og hvis han dreper en lege som har utført en abort?»

«Da har han gått over alle grenser,» sa Mikkel. «For prinsippet om ikke-vold og åpenhet er absolutt.»

Line og Heidi satte seg ned for å lage en øvingsoppgave til oss. Nivået blei lavt. Vi skulle forsøke å blåse liv i kristen motstand mot felles ekteskapslov.

«Noen ganger vil man hindre noe,» forklarte Line. «For eksempel hvis jeg lenker meg fast til en gravemaskin så den ikke kan lage motorvei.»

«Andre er symbolske,» fulgte Heidi opp. «Som hvis du begynner å tømme sand og bygge motorvei med en plast-gravemaskin utenfor Samferdselsdepartementet.»

«Eller man vil bare ha folkets oppmerksomhet for å få flere over på sin side,» sa Line. «Sånn som dere skal. Hvis Vårt Land strekker seg langt nok i sommerferien.»

Stortinget hadde 21. juni vedtatt at Norges ekteskapslov skulle være kjønnsnøytral, og opphevet partnerskapsloven atten år etter at den blei vedtatt.

Homo- og kvinnebevegelsen feira med brask og bram, mens kristen-konservative sørga offentlig og danna egne foreninger som skulle beskytte samlivet mellom kvinne og mann. 16. april hadde de mobilisert mer enn ni busslaster med aksjonister fra Sørlandet, som marsjerte oppover Karl Johan og vifta med bannere og norske flagg foran Stortinget.

Maria og jeg hadde vært der og sett på, sammen med Forbundet, som hadde malt et banner der det sto Ikke alle kristne er mot den nye ekteskapsloven – ha en fin dag! Blitz lagde en motdemonstrasjon inni toget. De kom løpende inn i folkemassen med fargerike ballonger og ropte «Homs i vei, det er helt okei!»

Ei dame på talerstolen hadde forsøkt å roe gemyttene ved å kalle dem «våre nye venner», men de nye vennene blei ikke godt tatt imot av resten av de kristne. Politiet hadde geleida dem vennlig bort. Line hadde vært inni ei klynge med blitzere, hun satt på skuldrene til Mikkel og vifta med et anarkistflagg.

Nå var loven altså vedtatt, men den villle ikke tre i kraft før 1. januar 2009. Kristen-lobbyen hadde uttalt at de ville kjempe til siste sekund, både for å forhindre at kvinner skulle gifte seg med kvinner og menn gifte seg med menn, men like mye for at menn og kvinner ikke skulle måtte bli omfattet av samme lov som dem.

De var væpna til tennene med bibelvers, nettsider og kontonummer. En av dem som rusta opp, var den sure vestkantpresten som hadde kasta meg ut fordi han så meg kysse Maria.

En varm torsdagskveld (det måtte være en torsdag, for å få det i lørdagsavisene) pakka Maria og jeg telt og soveposer, og la i vei vestover i byen. Den nevnte prestens prestebolig lå like ved markagrensa, og han hadde ikke satt opp noe gjerde. Han var vel ikke redd for hverken rådyr eller turgåere.

Da det blei mørkt, sneik vi oss et godt stykke inn i hagen hans, og slo opp teltet.

 

Vårt Land: LESBISK PAR TRAKASSERTE PREST Da presten (56) fra soveromsvinduet sitt, hadde han ikke ventet seg to homoseksuelle aksjonister. Se s. 5-6.

VG: HOMO-SEX I PRESTEHAGE? Presten (56) fikk sjokk da han kom over et meget forelsket lesbisk par i sin egen hage. Se s. 21-22.

Dagbladet: PAR PÅ TELTTUR TRAKASSERT AV PREST Presten (56) fikk homo-sjokk da et lesbepar ved en feil hadde slått opp telt i hagen hans. «Ha dere ut av hagen min, lesbejævler,» ropte presten Se s. 7-11.

Aften-Aften: LA DEM ELSKE I FRED! Nå er det på høy tid at prestene her til lands slutter å  diskriminere unge mennesker som elsker hverandre, mener vår kommentator. Se s. 5.

Klassekampen: KIRKEN TRUER ALLEMANNSRETTEN Et par kom feilaktig til å slå opp teltet i hagen til en kommunal prestebolig. De opplevde å bli jaget av presten. Allemannsretten trues stadig, uttaler Natur og Ungdom. Se s. 7.

 

Vi besto oppgaven vår med glans, takka være en lettlurt sommervikar i Vårt Land som kasta seg over saken.

Heidi hadde kontakter i Aften-Aften, som i etterkant lagde et langt intervju med oss. Her kritiserte vi Vårt Lands tilnærming, og anklaga dem for å ha en homo-fiendtlig tilnærming til saken. Vårt Land svarte med å lage et omfattende portrettintervju med oss til lørdagsbilaget sitt, med tittelen REVOLUSJONÆRE PRESTESPIRER.

Det var ledsaga av et stort bilde av oss utenfor Oslo Domkirke, med Lines største røde flagg.

«Hvorfor gjør dere dette?» spurte journalisten.

«Fordi Jesus ville gjort det samme,» sa Maria. «Jeg er lei av å spørre meg sjøl What would Jesus do. Det er på tide å peke i en retning og si That would Jesus do. Vi er satt til å finne svaret – ikke bare til å stille spørsmålet.»

Bakenfor en bønn finnes det alltid en god historie, hadde Maria sagt en gang. Det var det jeg satt og tenkte på da jeg så henne stå og vente på tur til å slippe inn i Dagsrevyen-studioet.

Jeg ba intenst for Maria. Min Maria, som en gang syntes det var lettere å framsi trosbekjennelsen enn å si at hun var forelska i meg. Min Maria, som betalte Trond for å være kjæresten hennes. Maria med de lange flettene.

Hun ba aldri om å havne her.

 

SLUTT