Merethe plystra på vei til krematoriet. Endelig noe fornuftig å gjøre. Det var isete på veien og vanskelige kjøreforhold, men sykkelens piggdekk hadde godt veigrep. Veska med presteklærne satt i barnesetet, for Anna satt iallfall ikke der. Merethe hadde tenkt at hun kunne sykle Anna til barnehagen, men hun hadde jo ikke begynt i barnehagen, så da hadde hun ikke begynt å sitte i barnesetet heller. De skulle aldri noen steder.

Dagen før hadde Gry ymtet frampå om å utsette barnehageoppstarten litt til. Jeg har jo ingen jobb ennå, hadde hun sagt. Merethe hadde argumentert for at barnehagen ikke bare var et oppbevaringssted, og at det ville være bra for Anna å få litt andre impulser. De hadde knapt møtt andre mennesker det siste halvåret.

I møte med sånne argumenter ble Gry bare helt stille, og gikk uten å si et ord. Merethe hadde begynt å forstå at hun måtte ta Grys barnehagevegring på alvor. Anna hadde aldri vært borte fra dem i mer enn to timer om gangen, og Gry forlot Anna bare hvis det var helt nødvendig.

Etter to og et halvt års symbiose – eller mer enn tre år, hvis svangerskapet skulle regnes med – ble jo dette selvsagt veldig tøft. For begge. Men mest for Gry. Anna måtte få stå litt på egne bein.

«Ingen andre enn oss har skiftet bleie på henne,» hadde Gry sagt. «Og så skal liksom noen barnehagetanter gjøre det? Burde hun ikke slutte med bleie først?»

Det slo Merethe at det var helt sjukt at de aldri hadde hatt ordentlig barnevakt. Månedene hadde bare gått. De hadde ikke noe særlig kontakt med foreldrene sine, så det var ingen bestemødre som sto i kø for å være barnevakt.

De hadde ingen morsomme liksom-tanter heller, det hadde jo vært Merethes rolle i venneflokken. De hadde ikke spurt noen, og ingen hadde stått i kø. Kanskje det ville vært annerledes hvis ikke Anna hadde vært den hun var.

Nå var Merethe framme ved krematoriet. Hun parkerte på baksiden og gikk inn blomsterinngangen. Hver gang hun var der, minnet hun seg selv på at hun var en sjelden blomst.

Men Anna var en enda mer sjelden blomst. Hun hadde arvet fargene til den biologiske faren sin, som var palestiner. Kombinert med de vanlige kjennetegnene barn med Downs ofte får, lignet hun ikke på noen. Heller ikke Nidal, og i liten grad Gry, og iallfall ikke Merethe.

Hun gikk inn på presterommet og hengte fra seg i skapet. Hun var ganske tidlig ute. Hun hadde gledet seg sånn at hun ikke orket å sitte på kontoret og vente.

Begravelsesbyrået holdt på å fotografere kransebånd. Merethe sank ned i den gamle lenestolen på presterommet og begynte å skrolle på mobilen.

Facebook sa adventslys, julekalender, adventslys, debatt om jula er en kristen tradisjon, reklame, adventslys, korona-vits, adventslys, bursdag, reklame, adventslys, korona-vits.

Når hun satt stille på presterommet, sånn som nå, kunne hun høre kapellet synge. Det var som om noen salmetoner aldri slapp taket. Da hun var ny i byen, hadde hun stadig trodd det var en organist som øvde. Men så forsto hun at det var kapellet selv som sang. Uhri-uhri-uhri-uhri.

Det var så godt å være der, så godt å skulle være til nytte, så godt å skulle treffe folk igjen. Hun lyttet så intenst til kapellets sang at hun skvatt da noen fra begravelsesbyrået banket på døra for å hilse på henne. Det var en ung mann. Han hadde svart munnbind.

«Vi er ferdig der ute nå, så vi åpner dørene,» sa han. «Det er bare påmeldt sytten stykker, så det blir en liten forsamling i dag.»

Merethe nikket og ble med ham ut. Hun hadde bare snakket med enkemannen på telefon, fordi han hadde vært i karantene etter at en på seniorsenteret hadde fått påvist smitte. Men hun regnet med at det var ham som kom gående inn døra, støttet av en kvinne, som sikkert var en av døtrene. Hun fikk det bekreftet da hun hørte kvinnen si «Kom nå, far» mens hun dro ham bestemt i retning kista.

Han hadde ikke fått ta farvel med kona på sykehuset, fordi han selv hadde havnet i karantene tre dager før hun døde. Det hadde ikke vært lett å få noe fornuftig ut av ham over telefonen, for alt han var opptatt av, var dette. At han aldri burde gått til seniorsenteret for å spise middag.

Merethe hadde sagt til ham at han kunne jo ikke vite at kona hans skulle få slag. Han pleide jo å spise på seniorsenteret hver eneste torsdag. Men hun forsto at ingenting egentlig kunne trøste ham, og at han ville bære skyldfølelsen med seg resten av livet.

Nå sank han ned på kne foran kista og begynte å hulke. Merethe ga dørvakta fra begravelsesbyrået et nikk, og han stengte døra. Hun følte seg helt maktesløs. Ikke kunne hun gå nær ham, heller. Når hun ikke kunne ta ham i hånda eller gi ham en klem, kjentes tanken på å skulle bryte inn nesten som en provokasjon. Så hun trakk seg rolig tilbake til presterommet.

Under seremonien kunne verden kjennes litt normal ut igjen. Men så måtte hun til slutt instruere i hvordan man skulle forlate kapellet og minne om at kirken anbefalte alle å bruke munnbind når de skulle forlate plassen sin. De fire som skulle bære, kom fram. Alle hadde munnbind på. Det var faktisk bare Merethe selv i hele kapellet som ikke hadde munnbind på.

Hun gikk foran kista og holdt blikket festet på sola der ute ved bilen. Snart ute i frisk luft. Det var to trappetrinn ned, og en av bærerne skled på isen. Merethe var på pletten og støttet ham et lite sekund. Så slo det henne at hun hadde brutt avstandsregelen, uten munnbind. Det var så fort gjort.

De vinket bilen avgårde og Merethe hilste farvel med den høyra hånda på hjertet. Så gikk hun tilbake gjennom kapellet og inn i presterommet sitt.

Hun hengte fra seg og sjekket mobilen.

<Kom til kontoret og sjekk hva jeg har kjøpt inn til julaften!> skrev Dag.

Å nei, tenkte Merethe. Da var de i gang. Og de visste ennå ikke når det ville komme noen retningslinjer hun kunne slå i bordet med.