I likhet med rundt åtte hundre andre hadde Elisabet klikket seg inn på Youtube-møtet for alle ansatte. Temaet skulle være advent og jul. Passende nok kom det opp et ventebilde av en adventskrans. Men hvorfor hadde de tent tre av lysene? tenkte Elisabet. Var det et frampek på at de ikke ville få vite noe om det fjerde?

Da møtet var i gang, var det nesten tusen unike brukere som fulgte med. Det var vesentlig flere enn på de forrige fellesmøtene. Ingrid Vad Nilsen så alvorlig ut mens hun gjorde rede for begrensninger og muligheter.

Det kommer ikke til å åpnes opp for å være mer enn femti personer innendørs. Å være utendørs gir andre muligheter enn å være innendørs. Ved åpen kirke trenger man ikke å registrere deltakere likevel. Hvis man skal vandre gjennom kirka, må deltakerne registreres. Hvis man skal synge innendørs, må man holde to meters avstand. Hvis man skal synge utendørs, trenger man bare å holde én meters avstand.

I chatten på siden dukket det opp adventshilsner fra menigheter over hele landet. Noen skrev at slike møter som dette var fellesskapsbyggende. Men så begynte etter hvert de kritiske spørsmålene å komme. Hvordan skal man være ute når man ikke vet hvordan været blir? Må antall deltakere i gravferd ned for at det skal bli to meter mellom hver person, eller åpner vi for å ha gravferd uten salmesang?

For Elisabet, som hittil i pandemien hadde jobbet høyt oppe i de dype skoger, begynte det å synke inn hvor annerledes Oslo var. Før hadde hun sett disse fellesmøtene fra et annet sted. Hvor annerledes dette ville bli, sammenlignet med hvordan de fikk ordnet seg på steder med færre folk. Hvis hun kom til å måtte gjøre noe denne desember-måneden, da.

Rett etter møtet sendte Kristin ut en fellesmail til alle prestene, med Elisabet i blindkopi, hvor hun refererte til et sogneprestmøte dagen før og ønsket alle lykke til med årets julefeiring. Hun skrev at prostiets visjon framover var «gudstjeneste i hvert nabolag» og at sogneprestene var blitt oppfordret til å lage en plan for hvordan de kunne betjene sine områder uten at folk måtte oppsøke kirkene. Alle kirker skulle være åpne julenatt og nyttårsaften, og for alle vielser nyttårsaften skulle man strekke seg langt for å finne et egnet sted å gjennomføre utendørs.

Merethe ringte.

«Shit, fikk du også mailen fra Kristin? Hva tenker hun med? Hva forventer hun egentlig?»

«Jeg blir bare megaforvirra,» sa Elisabet. «Da jeg dro hit, trodde jeg at vi skulle unngå å samle folk på offentlig sted.»

«Jeg og,» sa Merethe. «Og du aner ikke hva Dag – ! Nei, det var ikke derfor jeg ringte. Jeg ringer om noe helt annet. Det er om Anna. Kunne du tenke deg å være barnevakt for Anna noen ganger?»

«For Anna?» sa Elisabet forvirret. «Ja, når da?»

«Når det passer for deg,» sa Merethe. «Jeg bare trenger at noen passer henne, at Gry får øve seg på at Anna har barnevakt. Hun skal starte i barnehage snart, skjønner du, men så har hun nesten aldri vært uten oss.»

«Klart jeg kan,» sa Elisabet nølende.

«Men?» sa Merethe.

«Jeg kjenner henne jo ikke,» sa Elisabet. «Og jeg veit ikke så mye om Downs syndrom og sånt.»

«Du kan bli kjent med henne,» sa Merethe. «Det er ikke så mye å vite. Vær så snill?»

«I morgen ettermiddag, kanskje?» foreslo Elisabet. «Men vi sier selvsagt ikke noe til Kristin.»

«Neida,» lovte Merethe.