Barnehagene kan ikke komme inn, for barnehagesamlingene var blitt definert som et religiøst arrangement, og ikke en fast aktivitet for barn under tretten år.

Det var bare ei uke siden Merethe bekreftet avtalene hun hadde med de 29 kohortene som ønsket å komme. Hun hadde ikke engang fantasert om at hun ikke ville kunne fortelle juleevangeliet for dem innendørs.

De første fem kohortene var ventet på fredag. Ifølge værmeldingen skulle det bli is-sludd og kastevind. Hun hadde ikke noe party-telt å trylle fram, og ikke hadde hun krefter til å prøve å finne et heller. Så hun ringte til de aktuelle barnehagene for å avlyse. Hun sjekket langtidsvarslet for neste uke. Uvisst.

Hun formulerte en positiv e-post til styrerne i de andre barnehagene og inviterte alle kohort-vis til å komme og samles ved juletreet i stedet. Vi gleder oss masse til det, skrev hun. Nå skal det bli ordentlig julestemning! Men hun gråt litt inni seg.

Dag hadde ringt og sagt at de som hadde avlyst dåpen på søndag, hadde ombestemt seg, og lurte på om hun kunne døpe barnet likevel. Jada, hadde Merethe sagt. Og nå som det ikke kom noen barnehager i morgen likevel, var hun fullstendig fleksibel når de skulle avtale dåpssamtale på kort varsel.

Nå kjente hun på den tomheten igjen. Noen får masse energi av å få alle disse nye mulighetene i desember, ble det sagt. Merethe hadde ikke så mye mer energi igjen. Da Paulus fra gerilja-menighetsrådet fra Marta-kirken ringte henne og sa at åpent i alle kirker måtte bety alle kirker, hadde hun mest lyst til å hive mobilen i veggen. Men hun takket for det gode innspillet og oppfordret ham til å skaffe så mange frivillige han kunne.

Etter jobb syklet hun hjem i is-sludd og gledet seg til å få besøk av Elisabet. Det var slettes ikke så ofte de fikk besøk. Hun var nesten litt nervøs. Siden mars kunne hun telle på én hånd de gangene noen hadde vært hjemme hos dem.

Anna skvatt da det ringte på og begynte å gråte, for lyden var så ukjent for henne. Merethe hadde vist henne bilde av Elisabet og prøvd å forberede henne så godt som mulig på at de skulle få besøk, men det var ikke lett å si hva en to-åring fikk med seg. Da Elisabet kom inn og hengte fra seg den våte jakka si, sto Anna ganske skeptisk ved siden av Gry og holdt hardt tak i buksebeinet hennes. Elisabet hilste vennlig uten å trenge seg på, og ble med Merethe og Gry inn i stua.

«Vi bare lar henne være litt i fred,» foreslo Gry. «Så vil hun sikkert prate med oss etter hvert.»

«Så hyggelig dere har det her,» sa Elisabet.

«Hyggelig, men trangt,» sa Gry. «Det er litt slitsomt å bo på en to-roms nå som Anna har blitt så stor.»

«Tenker dere å kjøpe noe større når du begynner å jobbe igjen?» spurte Elisabet.

«Ja,» sa Gry fort. «Ja, det er jo nettopp det vi tenker.»

«Det er alltids jobb å få,» sa Merethe. «Kristin har tre gravide kapellaner.»

«Snart fire!» sa Gry.

«Det har vi sagt en stund,» lo Merethe. «Vi får nå se!»

«Ja,» sa Elisabet. «Det blir vel spennende. Kanskje jeg også kan komme tilbake og være vikar. Jeg trenger snart et vikariat av litt lenger varighet hvis jeg ikke skal gå konkurs. Eller hvis jeg ønsker å finne meg et sted å bo.»

«Hvor lenge kan du bo hos Mikkel?» spurte Gry.

«En stund,» sa Elisabet og trakk på skuldrene. «Han har sagt det er greit at jeg er her, men at han ikke vet når han selv kommer tilbake.»

«Savner du ham?» spurte Merethe.

«Om jeg savner ham?» svarte Elisabet og kjente at hun rødmet. «Ja, jeg kunne vel tenkt meg at han var her, ja.»

«Det er mange som savner noen denne høsten,» sa Gry. «Veldig mange.»

«Og du savner vel Maria,» la Merethe til.

«Ja,» sa Elisabet. «Selvsagt savner jeg Maria. Men jeg har mer tro på å treffe Mikkel enn Maria før jul, hvis jeg skal være ærlig med meg selv.»

«Hva var det egentlig mellom dere to?» spurte Gry. «Deg og Mikkel?»

«Litt forskjellig, bare,» sa Elisabet. «Da vi var unge, avtalte vi at han skulle bli far til mine barn, men da vi møttes igjen i fjor, hadde han nettopp sterilisert seg.»

«Så dumt,» sa Gry.

«Hva koster det egentlig med sånn sæd-donasjon?» spurte Elisabet nysgjerrig.

«Hvis det ikke blir to streker på denne testen, var det omtrent atten tusen til ingen nytte,» sa Merethe. «Og det er bare for en sæd-donasjon som tok godt under tre minutter. Vi ville ikke prøvd oss på noe IVF-opplegg på privatklinikk, for å si det sånn. Da vil jeg faktisk heller kjøpe meg en tre-roms. Sæd er veldig dyrt i Norge.»

«Såpass, ja,» sa Elisabet. «Ja, det var ganske dyrt. Og hvis man får en baby, kan man ikke bo i en bil.»

«Tja,» sa Gry. «Kan man vel. Det kommer vel an på bilen. Og babyen.»