«Mamma! Mamma? Mamma!»

Kristine våkna av at Hanna satt og hoppet på magen hennes. Krister hadde snudd seg rundt til den andre siden og lot seg ikke vekke. Hun løftet hodet og så på klokka. 04.12.

«Mamma! Mamma? Er det morgen? Kan vi åpne kalender?» spurte Hanna med en 4-årings entusiasme.

«Det er ikke morgen,» sa Kristine. «Det er iallfall to timer til det er morgen.»

«Men det er jo lyst,» protesterte Hanna og pekte ut av vinduet.

«Det er gatelys,» gjespet Kristine. «Du må sove mer. Hvis du skal være her, må du ligge stille. Hvis du skal være våken, kan du gå på rommet ditt.»

Hvis hun hadde visst hvor glad Hanna ville bli for en Playmobil Sjørøver-kalender, hadde hun aldri kjøpt en. Det var tredje morgen på rad Hanna ville stå opp klokka fire.

«Men jeg får ikke sove,» klagde Hanna. «Jeg tenker bare på sjørøvere. Hodet mitt er fullt av sjørøvere.»

Hver dag fikk hun en ny plastikk-dings som passet til sjørøverskipet hun hadde fra før. De siste dagene hadde knapt noen andre leker fått komme ut på gulvet.

«Hysj, Hanna,» mumlet Krister. «Pappa skal snart på jobb. Jeg må sove. Gå et annet sted.»

«Gå et annet sted selv!» sa Hanna.

«Greit,» sa Krister. «Jeg går og legger meg i senga di i stedet.»

Han tuslet ut, og Hanna la seg ned på hans side av senga.

«Jeg vil sove her,» kunngjorde hun. «Men jeg vil åpne kalenderen først.»

Siden det var tredje morgen på rad at dette hendte, forsto Kristine at Krister forsøkte å få seg litt søvn et annet sted. Men hun kunne ikke vike fra bestemmelsen om at kalenderen ikke kunne åpnes klokka seks.

«Ingen kalender-åpning,» sa Kristine. «Men du kan få mobilen min litt og prøve å sove etterpå.»

Hun trykket koden og fant fram Fantorangen-spillet, som Hanna egentlig hadde vokst fra. Det ville sikkert ikke være morsomt så lenge, men det fikk henne kanskje til å glemme sjørøverne.

Så sovnet hun selv.

Hun visste ikke hvor lang tid det hadde gått, men hun våkna på nytt av at noen snakket sammen. Det var Merethes stemme. Hvorfor var Merethe her midt på natta? Klokka viste nå 05.37 og Hanna hadde gjemt seg under dyna. Det var der lyden kom fra.

«Herregud,» mumla Kristine og løftet på dyna. Der satt Hanna og hadde video-samtale på Messenger med Merethe og Anna.

«Se, mamma,» sa Hanna glad. «Det er Anna, det er nesten Hanna!»

«Sorry,» sa Kristine. «Jeg trodde jeg hadde låst telefonen til Fantorangen.»

«Det går fint!» lo Merethe. «Vi bare prater litt om løst og fast. Jeg var nesten våken allerede, altså. Det er ikke så ofte noen ringer, så det er bare koselig.»

«Skrur du ikke av lyden om natta?» spurte Kristine.

«Nei, vanligvis ikke, faktisk,» sa Merethe. «Plutselig kan det jo være noe viktig. Sånn som nå.»

«Er det morgen nå?» spurte Hanna.

«Ja,» sa Merethe. «Nå er det morgen.»

«Jippi!» ropte Hanna. Hun sparket av seg dyna og løp nedover trappa til kjøkkenet. Mobilen ble liggende igjen i senga.

«Jeg må hjelpe henne å åpne,» sa Kristine. «Ha en fin dag, dere! Ha det, Anna!»

«Ha en fin dag, dere og!» sa Merethe.

Kristine hjalp Hanna å åpne den fjerde luka. Der var det en liten kniv og et anker. Hanna bar det andektig bort til sjørøverskipet, som sto på gulvet i stua.

«Hvordan ringte du Merethe?» spurte Kristine.

«Jeg så det på bildet,» sa Hanna.

«Ville du snakke med henne?»

«Jeg ville bare si hei,» forklarte Hanna.

Kristine syntes plutselig hun så en mini-Kristine, som allerede hadde lært seg å ringe Merethe «for å si hei» og kunne trykke seg fram til riktig app og riktig kontakt uten problemer. Neste utfordring ble å lære klokka.