I slutten av oktober hadde Kirkerådet sendt ut varsel til menighetene om at 120 000 barn og unge ville bli strøket fra det nasjonale medlemsregisteret ved nyttår. Det gjaldt de såkalt tilhørende barna; de som var blitt registrert med en tilhørighet til Den norske kirke gjennom foreldrenes medlemskap.

Informasjonen hadde blitt sendt ut dagen etter at det kom nye nasjonale innstramminger. Merethe hadde klikket seg inn på kirken.no/informasjon for å lese mer, men per da hadde den siden vært tom. To uker senere hadde rettsubjektet selv sendt ut informasjon til de 240 000 foreldrene, noe som hadde ført til at en bølge av utmeldinger plinget inn i menighetens datasystem. Men det hadde ikke ført til at et eneste barn hadde blitt lagt til i registeret igjen – eller hadde det? Det ville de vel først se i medlemsregisteret på første nyttårsdag.

For Merethes del ville det føre til at medlemslista for dem fra 2 til 18 ville bli mer enn halvert. Allerede hadde tilhørigordningen opphørt for barn født etter 1. oktober 2018. Men det kom brått på at de ville miste kontakten med seksten andre årskull på en gang.

Merethe tenkte at den eneste måten å få rekruttert tilhørige barn i lokalsamfunnet inn i registeret, ville vært å ha et kjempekult tilhørig-arrangement for alle interesserte. Med taco. Men november hadde vært en dårlig måned for tilhørighetstaco for barn og unge i Oslo. Og etter nyttår ville navn og adresse på disse 120 000 barna være borte for alltid. 104 000 potensielle konfirmanter ville aldri få noen invitasjon i posten.

Eller, hvis man så på historikken til medlemsregisteret, var det lite trolig at datasystemet ville klare å fjerne 120 000 navn på en gang. I så fall kunne det godt ende opp med å være 120 000 andre barn som forsvant. En hovedbegrunnelse blant døpte foreldre som ikke velger dåp for egne barn, er at barnet skal få velge selv. Men det er vanskelig å velge å komme på 4-årsbok for å høre om Jesus hvis du ikke engang blir invitert.

Kanskje betydde det ingenting. Merethe sendte ut hundrevis av brev hvert år med invitasjon til 4-årsbøker og tårnagenter og Lys Våken og julevandring og halloween og påskefest og babytreff, men det var ikke mange svar hun fikk tilbake. Kanskje de bare skulle droppe hele greia. Legge ned hele trosopplæringen.

Men så sjekket hun e-post mandag morgen, og måtte snurre en ekstra gang på kontorstolen sin før hun leste det som sto på skjermen en gang til.

Det var en gutt som ønsket å bli døpt på 13-årsdagen sin 15. desember, fordi han hadde begynt å tro på Jesus.

Hun så på navnet, men hun hadde jo nesten bare jobbet i sognet under smittevernrestriksjonene, så hun ante ikke om han hadde vært deltaker på Lys Våken.

Er det virkelig noen som tror på Jesus lenger? tenkte Merethe trist. Det var moren hans som hadde skrevet e-posten. Hvilken 13-åring ber mor skrive til presten for å si at han tror på Jesus?

Vel. Ett nytt medlem, da. Kanskje.

Etter lunsjtid kom Dag også innom kontoret, for de skulle ha møte i Menighetsrådet om ettermiddagen. Merethe viste ham e-posten.

«Oi, så flott!» utbrøt han. «Har du snakket med dem?»

«Nei,» sa Merethe. «Kan ikke du snakke med dem? Jeg har 23 barnehage-kohorter denne uka.»

«Jeg synes du skal ta det,» sa Dag. «Du trenger litt mer kasualia for å ikke gå deg vill i dine egne tanker, hvis du skjønner hva jeg mener.»

«Nei, det gjør jeg ikke,» freste Merethe. «Og jeg vet ikke om jeg tror på Jesus, engang, så hvordan kan en 13-åring plutselig komme til tro sånn like før jul?»

«Merethe,» sa Dag advarende. «Er det virkelig sånn du føler det?»

«Jeg vet ikke,» sukket Merethe. «Jeg håper ikke det. Jeg er bare så sliten av at vi aldri får landet julaften. Hva nytt kommer Raymond til å si på torsdag, liksom? Det blir ikke fulle kirker på julaften.»

«Det er jo derfor jeg kjøpte den praktiske sykkelen,» sa Dag. «Med både bagasjerom og tilhenger.»

«Nei, nei, nei,» sa Merethe. «Vi skal ikke ut med den sykkelen på julaften.»

«Kristin syntes den var kjempefin,» skrøt Dag. «Det var dagens snakkis på sogneprestmøtet på fredag. Når vi snakket om jula. Det blir jo ganske travelt når alle menighetene skal forsøke å samle så få mennesker av gangen, så mange ganger som mulig.»

«Ha, ha,» lo Merethe tørt.

«Jeg har bilder her av hvordan det blir med logoen – » Dag begynte å skrolle på mobilen.

«Husj, vekk!» sa Merethe. «To meters avstand! Ut av kontoret!»

Dag tok et skritt tilbake og satte seg på en stol ved spisebordet. «Den blir dritlekker, altså, hvis du skjønner hva jeg mener,» sa han. Han fisket opp en pose nøtter fra jakkelomma og bød Merethe.

«Nei,» sa Merethe. «Hold nøttene dine for deg selv, om jeg må be!»

«Jeg trodde et øyeblikk at det var 2019,» sa Dag. «Blir litt vanskelig for fellesrådet, da, når de pleier å gi hver stab en pose nøtter på deling før jul. Nå må de sysselsette noen med å måle opp et visst gram nøtter per ansatt. Basert på stillingsprosent.»

«Vet du hva Kristin gir oss til jul?» spurte Merethe. «Det er i år hun burde gi oss noe annet enn en pose kaffe.»

«Hun har ikke sagt noe til sogneprestene om det ennå,» sa Dag.

«Pussig,» sa Merethe spydig. «Ikke til kapellanene heller.»