Tirsdag morgen torde Merethe nesten ikke å kikke ut av vinduet. Værmeldinga hadde ikke sett så lovende ut. Det regnet allerede.

Det var bare å komme seg avsted. Ni barnehager ville komme og høre juleevangeliet utenfor kirka. Eller, hun regnet med at de barnehageansatte også ville foretrukket juleevangeliet inne i kirka. Især i dette været. Men for noen var tradisjoner viktige, og ikke var det mye annet som skjedde i desember heller.

Så fint at dere lager et opplegg likevel, hadde de svart, alle sammen.

Merethe og trosopplæringslederen Nala hadde dratt den store julekrybba med Jesus-barnet ned trappa og ut på gårdsplassen. Nå sto de og trippet og kikket nedover veien. Ola satt klar ved orgelet og hadde fått en note på Lucia-sangen (som han merkelig nok aldri husket fra år til år). Men han skulle ikke spille mens barna sang – de skulle få komme inn på åpen kirke etterpå.

Regnet pøste ned, og Merethe kjente allerede at vottene var våte. Men hun smilte da hun hørte barnestemmer, og første kohort kom marsjerende inn på gårdsplassen.

«Dere kan sette dere på trappa,» sa Nala.

Tretten søkkvåte barn satte seg ned på trappa. Noen kastet et blikk mot den åpne kirkedøra. De ansatte var ved godt mot. De fikk barna til å synge med og var så ivrige at det nesten var parodisk.

Etterpå sa Merethe at de kunne gå inn i kirka for å se på julekrybba og høre julesanger. Barna reiste seg og løp inn. Merethe og Nala sto igjen på gårdsplassen med et dryppende vått Jesus-barn.

«Det gikk jo fint,» sa Nala fornøyd. «Det tok i underkant av et kvarter, akkurat som vi tenkte, og barna virket jo fornøyd.»

«Ja,» sa Merethe. «Synes vi fikk god kontakt med dem. Det var lurt å bytte ut <Deilig er jorden> med <Bjelleklang.>»

«Jah,» sa Nala. «Dette gikk fint.»

Hun så på klokka. «Neste kommer om ti minutter, da.»

De kikket nedover veien. Innenfra kirka hørte de Ola spille Lucia-sangen og barna som sang med, enda høyere enn de hadde sunget ute på trappa.

«Jeg er våt, jeg,» sa Merethe.

«Jeg og,» sa Nala. «Og Jesus.»

De ble stående og hutre til neste kohort hadde tatt plass.

«Jeg vil inn,» ropte et barn etter å ha satt seg på den våte trappa.

«Jeg og!» sa en annen.

«Etterpå kan dere gå inn,» sa Merethe. «Vi skal bare fortelle en historie først, om den aller første julaften…»

Men det var uro i rekkene, og Merethe hadde bare lyst til å gi opp hele greia. Jesus-barnet hadde tøy-kropp, og dukka var søkkvåt. De burde hatt to dukker som kunne bytte på å tørke. Men det hadde de ikke, så de forsøkte å late som ingenting med de neste tre kohortene hver gang det rant vann fra Jesus-barnet.

Så var det lunsjpause. Merethe, Nila og Ola gikk over til menighetshuset. Merethe hadde vært forutseende nok til å ta med seg både skiftetøy og ekstra støvler. Hun gikk og skiftet, og fikk seg en etterlengtet tur på do. Imens hadde Ola og Nila kommet til kapellankontoret og satt på kaffen.

«Se her,» sa Nila og ga Ola en note. «Den kan du ta etterpå.»

«Hva er det?» spurte Ola forvirret. «Let it go, let it go, can´t hold it back anymore?»

«Alle barna kan den,» sa Nila. «Den er fra Frost. Men de kan ikke <Glade jul.>»

«Nei,» sa Ola. «Ikke noe barne-TV. Jeg spiller skikkelige julesanger.»

«Skjønner,» sa Nala.

Støvlene veide mange kilo da Merethe tok dem på seg etterpå, selv om de var tørre. Fire kohorter til. Det hadde regnet litt mindre på et tidspunkt, men nå så det verre ut igjen.

Dette blir ikke så mye å fortelle om på stabsmøtet, tenkte Merethe. Vi har sagt det samme ni ganger, og blitt søkkvåte. Det har gått veldig bra.

***

Onsdag morgen. Oppholdsvær.

Merethe syklet til kirka uten å bli våt. Det lovet godt. Hun og Nala dro ut julekrybba igjen. Så tok gjentok de gårsdagens seanse sju ganger, men med to ulike Jesuser, for det begynte selvsagt å regne etter lunsj. Nala hadde tatt med en ekstra babydukke hjemmefra.

En regndråpe rant nedover kinnet hennes. Det så nesten ut som en tåre.

«Jeg begynner å kjenne meg litt forkjøla,» sa Nala. «Håper det går over.»