Torsdag 10. desember

Nala hadde våknet opp med vondt i halsen. Og har man det minste vondt i halsen, kan man ikke gå på jobb.

Så Merethe syklet til kirka og følte seg veldig alene. Sluddet blåste i ansiktet hennes i den eneste nedoverbakken på ruta. For tredje dag på rad skulle hun stå ute og synge <På låven sitter nissen> og entusiastisk hoppe i været på siste vers. Bare at nå var ikke Nala der. Og Dag hadde en begravelse midt på dagen, så for ham passet det veldig dårlig å steppe inn.

Derfor hadde hun ringt Ola og spurt om han kunne ta med seg uteklær på jobb. Det hadde han ikke hatt lyst til. Men han hadde respekt for Merethe, og torde ikke å si nei.

Å synge <På låven sitter nissen> var langt under Olas verdighet. Det var iallfall ikke aktuelt å gjøre et hopp. Etter første kohort tenkte Merethe at det kanskje kunne være like greit å ta resten av gruppene alene. Men hun ville ikke være den som sa til Ola at han ikke var god nok til å synge <På låven sitter nissen> og han klarte tross alt å lære replikkene nesten utenat etter første gjennomkjøring.

Etter tredje kohort sa Ola at dette er jo litt gøy. Det hadde til og med blitt oppholdsvær, og responsen fra barna var god. Så de kom seg gjennom dagens syv kohorter med humøret i behold. Ola hadde til og med gjort et hopp for de to siste kohortene.

«Nå må jeg hjem og sove,» erklærte han etter syvende runde. «Dette er slitsomt for en gammel mann.»

Merethe gikk inn på kapellankontoret og satte på kaffen. Omtrent samtidig hørte hun Dag komme inn døra.

«Godt beregna!» ropte Merethe. «Kaffen er snart klar!»

«Takk og pris,» sa Dag og slengte fra seg veska si på bordet. «Jeg har opplevd noe helt enestående, hvis du skjønner hva jeg mener. Altså, vi sto ute ved bilen, alle sammen, og han fra byrået bukket for kista og smelte igjen bakdøra. Men så kom frakken hans i klem! Jeg så det, men jeg rakk ikke si fra, så da han snudde seg ramla han under bilen og frakken revna. Det var jo helt kaos, veit du.»

«Hva gjorde du, da?» spurte Merethe forskrekket.

«Jeg måtte jo hjelpe ham opp, da,» sa Dag. «Så nå er vi nærkontakter. Og albaen min er full av søle, så den måtte jeg levere på rens på vei hit. Hjelpe meg. For en dag. Hvordan har det gått her?»

«Det går fint,» sa Merethe. «Det må jeg faktisk skryte på meg. Barnehagene er kjempefornøyde. Ola sa at dette opplegget med smågrupper burde vi jo kjøre hvert år, for da får vi jo så god kontakt med barna. Så da regner jeg med han stiller opp i 2021 også. Hvis ikke to av de store barnehagene hadde avlyst i år, hadde vi jo hatt omtrent førti kohorter.»

«Det er helt uforståelig at vi ikke kan ha barnehagene innendørs,» sa Dag. «Helt uforståelig. Nå hørte jeg at ryktene sier at Oslo kommune ikke vil lempe på restriksjonene, så da blir det vel utendørs som er plan A for alle i jula. Du har fått bedre trening enn meg.»

«Men drikker du kaffe?» kom han på. «Har du mistet håpet?»

«Nei,» sa Merethe. «Men jeg klarer meg ikke uten kaffe nå. Jeg tror egentlig ikke det gjør noen forskjell. Men hva med deg? Har du tatt praten med Stine?»

«Med Stine?» sa Dag. «Tja, nei, anledningen har ikke bydd seg. Hun har ikke brakt det på bane igjen.»

«Men det er deg som må bringe temaet på bane,» sa Merethe strengt. «Det kan ikke være sånn at hun først må blottstille sine følelser, og så skal du trampe på dem.»

«Men hva skal jeg si, da?» spurte Dag oppgitt. «Hun kommer jo til å bli kjempesur.»

«Det er ikke noen vits i å utsette det,» sa Merethe. «Det er faktisk helt utilgivelig å ikke fortelle kjæresten din at du er sterilisert. I alle fall ikke når du vet at hun har lyst på barn. Skam deg.»

Dag gikk inn på sogneprestkontoret og skammet seg.

Raymond Johansen hadde varslet pressekonferanse klokka 15.00. Da kom Dag snikende inn til Merethe igjen. De la mobilen på spisebordet og satt med god avstand og lyttet.

Byrådet hadde bestemt seg for å opprettholde den sosiale nedstengningen til 7. januar.

Men med noen lettelser: Gudstjenester med opptil tjue personer blir tillatt i lokaler med faste seter.

«Mente han fastmontert? Eller faste?» undret Dag. «Kirkebenker regnes jo fortsatt ikke som fastmonterte.»

«Det er jo bare en vits,» sa Merethe. «Hvilken menighet vil ha julaftengudstjenester med tjue personer? Beredskapsgruppa har vel ikke jobbet for dette her, håper jeg?»

«Vel, da kan vi jo ha såkalt program i åpen kirke, da,» sa Dag. «Allerede fra og med i dag. Og hvis du ser bort fra julaften, klarer vi oss jo ofte greit med tjue plasser på gudstjenester. Iallfall hvis folk oppfordres til å være hjemme.»

«Så fra i morgen kan barnehagene være inne, da,» sa Merethe. «Herlighet, kunne vi ikke fått den lettelsen i forgårs.»

«Skal du virkelig ta barnehagene inn?» spurte Dag. «Nå som du har fått så fin flyt ute? I morgen skal det jo ikke regne, engang!»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s