Vilje var fortsatt syk og Emma var nesten på gråten. Hun hadde ikke vært helt fornøyd med innsatsen dagen før, og så hadde jo hun og Nala tross alt øvd inn en veldig bra samling, som hun hadde gledet seg til å vise for barnehagene. Merethe hadde en bisettelse på et ugunstig tidspunkt i dag også, så det var ingen annen løsning enn at Emma hadde dagens samlinger alene.

Hans-Martin ble med for å bistå henne. Kirketjener hadde de jo ikke, og han hadde en forventning til at Nala og Emma selv kunne ta imot barna og rydde opp igjen. Men han forsto at Emma ikke kunne klare seg helt alene gjennom dagen sammen med en velvillig, men ekstern, vikarorganist.

«Dette klarer du,» sa Merethe bestemt. «Du sier jo at det gikk greit i går. Da går det helt fint i dag også. Vi må ikke få terningkast 6 på alt vi gjør, en 4’er klarer seg. De har vært her før, og vet jo at det går litt opp og ned for oss også.»

«Jeg tror ikke barnehager er min spesialitet,» sa Emma. «Jeg vet ikke helt hva som er min spesialitet.»

«Det finner du snart ut av,» lovte Merethe. «Og så lenge de har sunget <På låven sitter nissen> og <Santa lucia>, og du har vist fram Jesus-barnet i krybben, går de tilbake glade og fornøyde.»

«Jeg synes det er litt flaut å gjøre et hopp,» sa Emma.

«Det er flauere å ikke gjøre et hopp,» mente Merethe. «Som kapellan var jeg aldri så aggressiv som i uke 49.» Hun la om stemmen og lot som hun ville angripe Emma med en skje. «FOR JULEGRØTEN MIN, DEN VIL JEG HA I FRED, OG INGEN, INGEN VIL JEG DELE MED!»

«Man får den litt på hjernen,» sa Emma.

«Litt?» sa Merethe. «Den lever i deg i flere dager.»

Emma gikk til kirka for å børste høy av Jesus-barnet, mens Merethe igjen brettet sammen albaen sin og puttet den i sykkelveska. Det begynte å bli gruelig kaldt. Men i det minste hadde sola tittet fram!

På veien utenfor kirkemuren måtte hun stanse for å slippe fram Gamlebyen barnehage. De vinket til henne. Hun la merke til den pedagogiske lederen Aisha midt i flokken. Aisha hadde reddet julaften for menigheten i fjor. Hun stilte opp med familien sin for å ivareta smittevernet, så tre grupper med femti mennesker kunne få komme på en kort julaftengudstjeneste. Uten Aisha hadde kirken vært julestengt.

«Skal du ikke ha samlingen i dag, Merethe?»

«Nei,» sa Merethe. «Det er den nye kollegaen min, Emma. Hun er veldig flink.»

«Vi gleder oss masse,» sa Aisha. «Barna er så glade i kirken sin. Ikke sant, dere er glade i kirken vår?»

Alle barna ropte jaaa!, og Merethe kjente seg varm om hjertet da hun syklet videre.

Dagens kiste var ikke hvit, men mørkegrønn. Merethe ble litt satt ut, for hun hadde tenkt å tale litt om sammenhengen mellom den hvite dåpskjolen og den hvite kisten. Hun kunne ikke fatte at de hadde valgt en sånn kiste.

Fargen fikk henne til å tenke på et badekar fra 80-tallet. Det var litt rart de ikke hadde nevnt det. Men så hadde ikke samtalen vært så lang, heller. Hun hadde fått en ferdig minnetale i hånda, og de hadde takket nei til kaffe. Kanskje grønn var morens yndlingsfarge. Det var ikke godt å si. Hun fikk seg ikke til å spørre.

Seremonien begynte med en avspilling, og Jan Teigens litt hese stemme fylte rommet. «Jeg har ofte gått og tenkt på, hva det var jeg gjorde galt. Tenkt på alt jeg ikke fikk fortalt. Det var så mye jeg ville si deg, var så mye jeg skulle gjort, men tida gikk så altfor fort…»

Jeg har gjort en helt elendig jobb med denne seremonien, tenkte Merethe, som hadde ventet seg å høre Teigen synge «Si meg, hva betyr adjø? Er det bare trist?» og ikke denne.

Det hadde møtt fram sikkert seksti mennesker. Merethe lurte på om noen av dem visste hva datteren aldri fikk fortalt sin mor. Hun visste det iallfall ikke. Hun lyste som vanlig fred over minnet. Mens en solist gjorde så godt hun kunne med <Gabriallas sång> selv om det var tydelig at hun ikke hadde svensk som morsmål, ble Merethe sittende og tenke over hva det betydde å lyse fred over minnet. Nå er det ferdig? Nå er alt sagt? Nå kan dere ikke spørre mer?

På vei tilbake til kirken ba Merethe for Emma mens den kalde vinden pisket mot kinnene hennes. Ifølge klokka var dagens andre samling snart over. Merethe kjørte innom kaffebaren på torget og kjøpte med seg to kaffe latte og to kanelboller. Så trillet hun tilbake med varene i sykkelkurven.

Akkurat idet hun kom gjennom porten, åpnet kirkedørene seg og den første barnehagen toget ut. Merethe ble stående og se på dem. Noen barn vinket til henne, og hun vinket igjen. De nynnet på glade julesanger og så fornøyde ut.

Til slutt kom Emma ut på kirketrappa og vinket til alle refleksvestene var ute av syne.

Merethe holdt opp den ene kaffekoppen. «Kaffepause?»

#sogneprestpoeng