Mandag 12. desember

Det var så kaldt. Mye kaldere lenger nord, selvsagt, men mer enn kaldt nok i Oslo også. Anna var levert i barnehagen med tre lag ull under dressen – det var kanskje litt i overkant. Gry hadde brukt helga på å sy vatterte fotposer til å ha utenpå støvlene, ikke med tanke på barnehagen, men til sykkelturen.

Merethe var ikke like flink til å kle seg selv som de var til å kle Anna. Teit, egentlig, hvor flinke voksne er til å kle på barn, men ikke kjøper ordentlige klær til seg selv. Øyenvippene hadde vært frosne da hun parkerte sykkelen i gangen utenfor kontoret så den kunne få tine og tørke litt. Hun ventet ikke besøk i dag. Men hun hadde hatt fri hele helga og var utålmodig etter å starte en ny uke.

Sammen med Hans-Martin var hun på befaring på lagerrommet i andre etasje. Staben hadde kontorer i et lite sidebygg, bygget den gangen en stab besto av sogneprest, kapellan og sekretær, og kantoren hadde et kryp-inn på galleriet. Kantoren hadde forsåvidt et kryp-inn på galleriet fremdeles, mens menighetsforvalteren og sekretæren – så lenge de hadde noen – hadde delt forværelset med en halvhøy skillevegg, sognepresten hadde et romslig kontor ved siden av forværelset og deretter var det kjøkken med kapellankrok og et toalett bortenfor. Det var bygget om til handicap-toalett, selv om en rullestolbruker aldri ville klart å komme seg inn i bygningen.

I andre etasje var det delvis skråtak og kryploft, og et kontor ment for kapellanen, som ble brukt av Nala, fordi kapellanstillingen var vakant på det tidspunktet Nala ble ansatt. Ved siden av det var et lagerrom. Det var ikke noe særlig større enn handicap-toalettet, men det hadde et vindu. Her så Merethe bokstavelig talt en åpning for kapellanen.

«Jaha,» sa Hans-Martin. «Så dette tror du kunne passe for Emma?»

«Vi må jo male det,» sa Merethe. «Og sette inn flere stikk-kontakter. Men alt er vel bedre enn å sitte med øret i kaffetrakteren.»

«Kanskje man burde pusse vinduet også,» sa Hans-Martin. «Men siden det er umulig å komme seg inn i rommet, er det vanskelig å vurdere. Hvor har du tenkt å gjøre av alt dette?»

«Kaste det,» sa Merethe. «Leie en tilhenger og kjøre det på dynga.»

Rommet var nok opprinnelig innredet som arkiv, med bokhyller på hver side. De var fulle av permer. Så hadde det fylt seg opp. Flere ødelagte stoler, et enormt bilde av Jesus på korset, kasser med gammelt nips, falmede gardiner, to esker med Lys Våken-t-skjorter (De kan vi jo selge til en god pris, tenkte Merethe), et lite kjøleskap, innebandy-køller, noen tomme bokhyller, stabler med bøker, en julestjerne og et par store blomsterpotter.

«Alt dette skal ut,» sa hun bestemt. «Ingen av oss har noe forhold til dette. Kjør bort på bensinstasjonen og lei en henger, så begynner jeg å bære ned.»

«Må vi ta det i dag?» sa Hans-Martin.

«Fra og med i morgen kommer jeg til å være for opptatt med alt mulig annet, til å orke å tenke på nye prosjekter,» sa Merethe.

Han gjorde som hun sa. Hun begynte å bære ned kasser og gjenstander. Siden søppeldynga de siste årene hadde blitt til gjenbruksstasjoner, kunne det tenkes at både Jesus og bøkene kunne få et nytt liv. Finne et sted der noen satte pris på dem. For når skulle noen i menigheten igjen ville spille innebandy?

Da hun fikk tak i julestjernen, satte hun støpselet prøvende i den eneste stikk-kontakten hun kunne få øye på. Den lyste ikke. Så det var nok en grunn til at den lå her oppe.

«Alle disse permene…» sa Hans-Martin nølende da han kom tilbake. «Innholdet må gjennomgås. En del må sikkert arkiveres eller makuleres.»

«Vi slenger det på mitt kontor,» sa Merethe.

Hans-Martin kjørte avgårde med alt hun hadde båret ned, og et ødelagt bord som lenge hadde stått i et hjørne på menighetshuset.

Merethe kikket ut av vinduet. Det var utsikt til kirkegården. Hun hentet bøtte og klut, og begynte å vaske veggene. Vannet i bøtta ble grått. Allerede etter en halv vegg måtte hun skifte det ut. Hele rommet luktet gammelt. Men det var neppe eldre enn resten av bygningen.

Merethe satte seg på krakken hun hadde brukt til å stå på. Det var helt stille. Ingen kaffetrakter. At hun ikke fant på dette før? At hun hadde sittet flere år på kjøkkenet? Hun hadde klart seg fint. Men hun ville jo ikke pålegge andre å ha det på den samme måten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s